hellebou

 

 

NEWS!

Vol 1.
Vol 2.
Vol 3.

About
Guests
Daily Life
Texts
Distribution
Links

 

hellebou [at] gmail.com

 

 

   

 

P A R A S I T T

1. En blindpassasjer er med meg på denne reisen. Den følger meg om bord i bussen, setter seg i setet mitt, geleider meg hele veien ut, om E 18, gjennom sentrumsgatene i Drammen, langs E 134. Blindpassasjeren har gjemt seg i en del av fartøyet hvor det aldri er kontroll, og fra sitt skjulested har den på utspekulert vis blottlagt alt det jeg helst ville holdt for meg selv. Det som før var obskurt, er med ett blitt innlysende, empirisk, fait accompli: den rødflammede huden med de sølvhvite, skjellende skorpene, fingerbølfordypningene i neglene, søvnapnésyndromet, de vedvarende blødningene fra indre organer. Det mest fortrolige er blitt det mest utilslørte, og det som følge av noe som tilslører seg selv. Hvem er så denne klandestinen? Under ferden er min blindpassasjer fortsatt uten ansikt, uten mæle, uten navn. Først idet vi er kommet fram, gjør den seg til kjenne. Hellebu, ei lita hytte ovenfor et gårdsbruk i Helleberggrenda. Her er vi samlet, sju kyndige... og jeg. Dag og natt er vi bundet sammen, i kraft av våre ferdigheter, for å bli inspirert og for å skape. De materielle betingelsene er de samme, vi er bundet til samme omgivelser, samme tømmervegger, samme lunkne kjøleskap, samme brønnvann, samme utedo, samme Cimex lectularius. Og det er altså her den gjør seg til kjenne, denne blindpassasjeren. Man kunne først bli forledet til å tro at det var moder jord som hadde sneket seg med —, var hun kanskje kommet hit for å oppdra meg? Men naturen er der allerede, den har ventet tålmodig på min ankomst og utøver sitt jordmorvirke i det åpne. Blindpassasjeren kom derimot i bakhold, den overrumplet meg, trengte seg inn i mitt vev og satte sitt uekte barn på meg. Først nå, idet jeg anløper dette stedet, kjenner jeg fødselsveene, først nå snører underlivet mitt seg sammen i smerte. Det er en vanskapning jeg er i ferd med å bli forløst med, en mutant som er i og av og likefremt påtvunget meg selv. Og idet jeg til slutt holder denne bastarden i mine hender, kjenner jeg også blindpassasjerens identitet: Det er ikke naturen selv som er blindpassasjer på min reise. Blindpassasjeren er selvets natur.

2. Disse menneskene, beundringsverdige på så mange vis, merkverdige i bredde og stil, er desto mer fryktinngytende for meg. For etter å ha tilbrakt denne tida med dem sitter jeg igjen med den imponerte og takknemlige disippelens tanker. Nåvel, denne disippelens tanker, så snart han begynner, jeg vil ikke si med å diskutere, men med å gå i dialog, eller bedre, med å artikulere den endeløse, tause dialogen som har gjort ham til en disippel —, denne disippelens tanker er sorgfulle tanker. Idet han begynner å gå i dialog med verden, det vil si, idet han begynner å gi svar på tiltale, føler han seg alltid ”tatt på fersken”, lik ”spedbarnet” som per definisjon og som navnet antyder, ikke kan snakke og framfor alt ikke kan svare. Og når, som tilfellet er her, dialogen står i fare for å bli oppfattet — feiloppfattet — som en utfordring, vet disippelen at han i sin ensomhet allerede er utfordret av en indre stemme i ham som går forut for hans egen stemme. Han føler seg utfordret, avvist, tiltalt; som disippel er han utfordret av en stemme som taler innenfra og forut, en stemme som klandrer ham for å komme med denne utfordringen og på forhånd har avvist den, etter først å ha lagt den ut for ham; og etter at stemmen er internalisert, er han også utfordret av disippelen som er ham selv. Det er mulig denne disippelens endeløse sorg stammer fra det faktum at han ennå ikke vet — eller fortsatt skjuler for seg selv — at denne stemmen, i likhet med det virkelige livet, alltid kan være fraværende. Disippelen må knuse glasset, la oss heller si speilet, refleksjonen, hans endeløse spekulasjoner i stemmen. Og begynne å snakke.

3. Man skulle tro en mer naturlig relasjon til omgivelsene ville avleire seg her på Hellebu. I stedet skjer det motsatte: Relasjonen blir mer menneskelig. Vi begynner med ett å bearbeide vår omegn, forme naturen etter våre behov. Vi tar med oss teknologi fra byen, trekker strøm fra støpslene, fyller stua med elektrisitet. Bjørka vokser inn i stien; vi feller den. Her er for mørkt; rull ut skjøteledningen. Det er ingen sømløs vev av menneske og natur vi blir vitne til, riften blir tvert imot større. Idet naturen blir mer naturlig, blir mennesket mer menneskelig. Naturen er et speil for oss mennesker: Vi ser oss selv stilt framfor den.

4. Hva er det som plager Ånond Versto? Her i skråningen har han festet kofferthåndtak til stein. På industrielt vis ble den stedfaste massen forent med sitt grep, skruer, murstift, støyen av slagbor drønnet tungt i Helleberggrenda. Det dufter Araldite. Et øyeblikk føler Versto seg forløst av erobringens sentiment, men øyeblikket passerer og følelsen viker for en nagende tvil. Er det et sisyfosarbeid han har nedlagt? Er hele dette prosjektet et sisyfosarbeid? Har han pakket sin koffert kun for å oppleve at taket glipper så snart bakketoppen er nådd? Det er i tilfelle et stillstående sisyforsarbeid. Denne steinen vil aldri la seg rikke, håndtaket vil ryke før det skjer. Med tida vil læret gå i oppløsning, metallet korrodere og mosen gro så den danner et slør over levningene av selve festet. Verket er dømt til å forgå. Og likevel, en idé har materialisert seg, tenker Versto. Der andre ser mose, ser han klistremerkene som bekler en aldrende reisekoffert. Han ser sporene av en lang vandring, falmende minner, et innhold. Et hvilket som helst innhold —, et potensiale for mening. Og likevel er det noe som plager ham. Versto trøster seg med tanken på den forbipasserende vandrer som måtte komme over verket ved en tilfeldighet. Her, midt i skogen, et objet trouvé til forundring og refleksjon. Han lar fingrene stryke langs festet, blåser borestøvet bort. Her vil han søke tilflukt, i selve skjæringsflaten, i det utstrekningsløse ingenmannslandet hvor de to sidene av verket tangerer. Han fantaserer om å trenge inn i denne skjæringsflaten, et indre eksil i det som verken konstituerer eller er konstituert, stedet hvor håndtaket slutter og steinen begynner. En flukt fra motsetningenes trelldom. For den er alltid til stede i verkene hans, denne tyrannen. Menneske mot teknologi, teknologi mot natur, natur mot menneske, nærvær mot fravær, tese mot antitese, betegner mot betenget —, verket mot dets skaper. I alt han produserer, ser han antinomi, gjendrivelse, negasjon. Kan han i det hele tatt skjære seg løs? ”Når ljåen blir kvass nok.” Her er naturen forent med det industrielle. Her er vandringen forent med det stedfaste. Her er fruktene av kroppsarbeid forent med avfallet av dovenskap og rekreasjon. Versto setter seg ned i graset. ”Å, blommer i enga, je veit å de får.” Det er ikke det forente som fanger hans interesse, men selve foreningen, symbiosen, relasjonen i seg selv. Og nettopp her oppstår den vemmelsen han føler ved tanken på syntese, dissens og alt som smaker av resiprositet. Det er en dypt fortrengt psykose som gir seg til kjenne, selve urdialektikken, den mest uoppløselige motsetningen av dem alle: skillet mellom liv og død. Det er dette som plager Ånond Versto, det endelige skjæringspunktet, valsen som går... og går... og går.

5. Menneskets relasjon til naturen er grunnleggende antagonistisk. Fra begynnelsen av har naturen vært en fiende som må overvinnes, en motstander som må underkues under vår vilje. Slik sett er vår relasjon til naturen framfor alt parasittisk. Vi kommer hit som en ubuden gjest og tar til oss næring på vertens bekostning. Se på Cimex lectularius: Like før daggry kravler den fram fra sitt gjemmested. Den søker mot varmen fra sovende mennesker, senker sine tenner i dem, fyller dem med gift og suger til seg blod fra kroppens indre. Vi mennesker er som denne vegglusa, vi har satt våre tenner dypt i Jordas kjød. Kan det likevel være rom for empati i den anstrengte symbiosen mellom menneske og natur? Ja visst. Det er en finhet i parasittens nådeløse framferd overfor sin vert. Verten blir underlagt parasittens herredømme, den blir frarøvet sine evner, i sitt fangenskap blir den syk og forkrøplet, men samtidig tvinges parasitten til å opprettholde en skjør balanse: Verten må holdes i live. Verten må fortsette å gi næring. Verten kan ikke dø, for dør verten, følger parasitten med. I den dypeste forstand er det derfor parasitten som er underlagt vertens herredømme, og slik er det også for mennesket. Det finnes ingen annen vert for mennesket enn naturen, og vi er av den grunn tvunget til å utvikle en varhet overfor dens tåleevne. Symbiosen må være levedyktig. Blodet må fortsette å renne.

6. Hvilken kraftanstrengelse det er å opprettholde skillet mellom naturen og det menneskelige. En sterk flod av mening bygger seg opp bak denne demningen, alt idet ordene danner seg i munnhulen, truer den med å briste. Selv når vi klarer å holde grensa ved like, må vi erkjenne at det menneskelige alltid vil være underlagt det naturlige. Mennesket er en enklave i naturen, med meningsfullt selvstyre, men aldri fri. Vi ber om anerkjennelse som et selvstendig organ i naturkroppen, men krever aldri amputasjon. Vi avfinner oss med utvekslingen over grensene. Resignert blir vi vitne til hvordan begrepene blander seg med hverandre. Vi gremmes over hvordan det naturlige migrerer inn i det menneskelige, forplanter seg og gir opphav til hybrider. Det menneskelige blir tilskitnet og forpøblet av det naturlige, og snart kan vi ikke lenger skille menneske fra natur, snart må vi tegne grensa på nytt. Like skjørt er skillet mellom natur og kultur —, det kulturelle er bare en form for natur, og mest kultivert er den kulturen som er naturlig. Vanskeligst er det likevel med de indre skillene, med de begrepene som er til innvortes bruk i hverandre. Det gjelder for det første skillet mellom naturen og det naturlige, for det andre skillet mellom det mennesket og det menneskelige. Vi bør alltid være litt nervøse når vi fyrer av slike dublettfraser som den naturlige naturen eller det menneskelige mennesket. Bak ordene kan man høre demningen knake i sammenføyningene. Hva er denne naturlige naturen? Den naturlige naturen må jo av nødvendighet være noe annet og mer rendyrket enn den observerte naturen. Med ett har vi opprettet et skille mellom en sann og en empirisk natur, vi har begynt å snakke om noe egentlig og autentisk som lar seg skille fra det observerte. Hvilken unatur er det da som står bak denne opplevde naturen som ikke er naturlig? Hvilken umenneskelighet er det som står bak dette mennesket som ikke er menneskelig? Om det er mennesket som gjør naturen unaturlig, er den naturlige naturen da umenneskelig? Og om det er naturen som gjør mennesket umenneskelig, er det menneskelige mennesket da unaturlig? Skal vi ikke like godt gi slipp — og la demningen briste?

7. Det er så mye man kan angripe dette verket for. Tillat meg å forklare: Vi er her stilt overfor ei lita spire. Et vordende grantre, plantet her på Hellebu av Jana Fröberg. Det hele begynte da kultivatoren Eva Bakkeslett sto og delte ut frø til forbipasserende på Karl Johan. Fröberg var en slik forbipasserende, og hun tok imot frøet og plantet det i sitt drivhus på Kunsthøgskolen i Oslo. Drivhuset var i seg selv et kunstprosjekt. Eller, de kaller det kunst —, Fröberg selv har mistet troen på kunsten. Hun hadde derimot tro på spira. Den ble opprinnelig donert til Bakkeslett av Skogfrøverket, som har som mål å øke tilveksten av grantrær i Norge for å binde CO2 og på den måten motvirke global oppvarming. Fröberg tenkte først hun kunne plante grana i Oslo, men der fant hun ingen egnede steder. Var det ikke asfalt, så var det en park med anleggsgartnere som luket ivrig. Først da hun dro til Hellebu, så hun sitt snitt, og her plantet hun spira. Så til angrepene. Det første Fröberg gjorde på Hellebu, var å felle flere trær for å åpne tomta og gi plass til spira. Fra et klimapolitisk perspektiv gir dette naturligis et negativt resultat, summen av hennes aktiviteter er et bidrag til avskoging heller enn tilvekst. Fröberg blir en eksponent for selve problemet: Menneskets kultivering av naturlandskapet. Videre kan angrepet rettes mot skogplantingsstrategien i seg selv. For det første har forskerne fortsatt problemer med å utvikle pålitelige metoder for beregning av mengden klimagasser som absorberes per plantet tre. For det andre kan artsspesifikk treplanting som den norske grantreplantingen bidra til redusert biologisk mangfold. Et tredje problem er at skogplanting er et klassisk kompensasjonstiltak: Man kompenserer for utslippene ved å gjennomføre tiltak som veier opp for dem. Dette er ikke et problem i seg selv, for klimaets del er det likegyldig om vi reduserer eller kompenserer for våre nasjonale utslipp. Men det er problematisk i den grad det bidrar til at vi skyver nødvendige samfunnsendringer foran oss, i den grad vi lar være å finne tiltak mot selve kjerneproblemet: Forbruk av fossile brensler. Det mest dyptgripende problemet ved skogplantingsstrategien, derimot, er den modernistiske filosofien den springer ut av. Spira til Fröberg står der som en representasjon av menneskets iver etter å underlegge seg naturen. Her er vi stilt overfor global oppvarming forårsaket av modernismen selv, av industrialiseringen selv, av mennesket selv, og hvordan vil vi løse problemet? Jo, ved hjelp av atter nye inngrep i naturen! Vi sager ned trærne ett sted og planter dem et annet. Vi brenner av kullet og pumper avgassene ned i grunnen. Noen drømmer sågar om å sende speil ut i rommet for å reflektere sollys bort fra Jorda. En slik prosess kan ikke la seg drive av annet enn ønsket om total kontroll, om fullstendig underkuelse av naturkreftene. Er det dette Fröberg higer etter? Det er så mye man kunne angrepet henne for. Men det skal vise seg at angrepene faller døde til grunnen. Hun feller trærne, tar vare på treverket og bygger beskyttende søyler av dem. Under søylene planter hun spira. Og idet hun gjør dette, frigjør hun seg fra alle angrep. Hun snur om på alle forutsetninger og skaper et kunstverk som på den mest dypsindige måte setter spørsmålstegn ved den handlingen hun selv bøyer seg ned for å mime. Allerede i drivhuset forsto hun det. Nålene var blitt brune i tuppene. Hun planter ei spire som er død.

8. Jeg ville så gjerne skrevet noe autentisk, noe ydmykt og dyptloddende. Men hva vet vel jeg om kunst? Jeg er verken kunstner eller kunsthistoriker, bare en lekmann, i beste fall en dilettant. Er jeg i det hele tatt kvalifisert til å skrive om kunst? Jeg rabler ned noen ord. De virker pompøse, arrogante, selvhøytidelige. Hvor kommer denne prestasjonsangsten fra? Her er jeg omkranset av sanne kunstnere, utvungne og naturlige i sin kreativitet, og alt floker seg til. Hvorfor reiste jeg opp hit? Jeg fryser på føttene. Ølflaska er snart tom. Kanskje jeg bare skal gå til sengs? Klokka er to. De holder sikkert på til fire. Jeg får holde ut litt til. Er jeg en del av dette fellesskapet? Her er ingen flukt, ingen by å forsvinne i, ingen bedøvende medier, alt er påtrengende på dette stedet, alt er fremmed. Selv det jeg skriver, er fremmed, ord som trenger seg på. De invaderer teksten og gjør den til sin egen, tilsidesetter meg og iscenesetter seg selv i mitt påsyn. Ordene spotter meg, og jeg kan ikke annet enn bøye meg for dem.

9. Tida er inne for en estetikk som sublimerer den parasittiske driften i mennesket, en parasittisk estetikk som løfter fram fiendskapet i alle relasjoner. En parasittisk kunstner vil la omgivelene fylle ham slik blod fyller et svampelegeme og gjør det massivt, fruktbart, potent. Han vil aldri sitere et verk, han vil annektere det, han vil underlegge seg hele tradisjoner og være urokkelig når han oppfører sine egne bosetninger i dem. Parasitten vil aldri besøke et galleri, han vil okkupere det, han vil aldri gå i dialog med kunstverdenen, men invadere den. Parasittkunstneren må være stoisk i sitt virke, og arbeider han iherdig, vil den parasittiske kunsten vokse og formere seg. Verkene vil spre seg, blande seg med hverandre og mutere. Kunsten vil bli mangeartet og omskiftelig, full av forskjeller og indre splittelser. Motsetninger av det mest uforsonlige slaget vil vokse fram, paradokser vil oppstå —, til slutt vil det parasittiske også vende seg mot seg selv. Kunstneren vil til sjuende og sist snylte på seg selv på samme måte som han snylter på sine omgivelser. Med fasthet og konsekvens vil han gå til angrep på sitt indre, han vil underkue og overvinne selvet, tvinge det innunder sitt virke. Parasittismen er nå fullendt, og kunstneren kan besvangre seg selv.

10. Han plagierer, klager moralisten, her har han skrevet av fra Derrida, her har han stjålet fra Nietzsche, her fra Valen-Sendstad. En moralist vil aldri få glede av det parasittiske verket, det vil tvert imot frastøte ham og framstå for ham som ondskapsfullt. Moralistens sympati vil alltid ligge hos parasittens ofre, hos alle de mesterverk, skapere og tradisjoner som parasitten uten takk henter sin næring fra. Vet ikke denne kunstelskeren at ofrene selv er parasitter? Så visst, han er smertelig klar over det. Han vet at hans medlidenhet bare fordobler lidelsen, men for moralisten er det nettopp lidelsen som er kunstens raison d’être. Gjennom medlidenhet kultiverer han sin egen lidelse, og på denne måten blir han selv parasittisk — på andres lidelse. Medlidenhet er moralistens eget skaperverk, og det er et skaperverk hvor det dypeste fiendskap manifesterer seg: fiendskapet mot skaperviljen selv.

11. Hvorpå kjennes da det parasittiske som sådan i alle disse foreteelser? Skriften er klar — Johs. åp. 13: den kjennes på absolutthetsfordringen for egen person. Det bærer tydelig hovmotsstemplet på sin panne, det parasittiske hovmot som aldri er til å ta feil av. Hva ånd og grunntone bar vel en Nebukadnesar, en Aleksander, en Napoleon? En pave Innocens og paverekken etter ham? En Kant, en Hegel, en Nietzsche — og alle de andre ”sannhetslærere”? — Hovmot, overmettet selvfølelse, maktbegjær — viljen til makt. Det som heter ydmykhet, kjærlighet, hensynsfullhet, ømhet for de lidende — kort sagt alt dette som kjennetegnet Jesus — var utryddet, hos mange til siste rest — ja, ble til delt kynisk hånet som ”umoralsk”. Maktsyken er og blir det parasittiske innslag i vår kunsthistorie —  enten det dreier seg om politisk eller religiøs, ideologisk eller økonomisk, kulturell eller teknisk, kirkelig eller personlig makt, —  enten det dreier seg om makten over hele verden eller et enkelt folk, over en del av verden eller et lag i samfunnet, over en engere krets eller over større områder.

12. Hvordan kan vi skille det parasittiske fra andre symbioser? For det første ved at parasitten tar til seg næring på vertens bekostning, for det andre ved at verten helst skulle vært parasitten foruten. Ved hjelp av dette iboende fiendskapet i det parasittiske kan vi verge oss mot slike tanketomme fraser som raskt blir hengende ved estetiske dogmer. Jeg tenker da på slike fraser som ”All kunst er parasittisk” eller ”Det parasittiske er kunsten sanne mål”. Kunstverket lever ubønnhørlig i symbiose med sine omgivelser, sin skaper og tradisjonen, men disse relasjonene er ikke av nødvendighet parasittiske i sin natur. Tvert imot kan de være preget av gjensidig nytte og tiltrekning, for ikke å snakke om de relasjoner som unndrar seg enhver form for identifikasjon. Så hvorfor skal vi gi fiendskaplige relasjoner forrang? Kunne ikke målet like godt vært forsoning, eller enda bedre: å bryte ut av motsetningenes tyranniske spill? Det er spørsmål vi slett ikke kan svare på — uten ved å la parasitten gå til angrep på seg selv. 

AV JOHAN FALNES